BARNET

Landskapet var kjent, meget kjent, men allikevel fremmedartet. Han befant seg på en avlang stor gresskledd slette. Naken, småløpende mot en liten fjellkjede i det fjerne. Varmedisen over sletten gjorde at toppene beveget seg. En glitrende rad av små topper som strakte seg dovent mot himmelen. Rundt ham var det ankelhøyt mykt grønt gress. Akkurat som å løpe over et fløyelsteppe. Et langragget teppe som kilte behagelig under fotsålene.

Blant toppene var det en som strakte seg mer mot himmelen enn de andre og han nærmet seg med stormskritt, da himmelen plutselig skiftet farve og mørknet påtagelig.

Idet tordenen rullet over himmelen, begynte han å løpe alt han orket. Han måtte nå frem før mørket senket seg helt. Nærmere og nærmere en diffus skikkelse som avtegnet seg i regnet, som plutselig skyllet ned. Bena ble tyngre og tyngre for hver meter han slet seg frem. Skikkelsen ble bare stående med halvt fremstrakte armer og vente på ham. Kroppen verket mer og mer og til sin store fortvilelse så og kjente han at bena surret seg inn i en kveil av tau og grener. Han klarte ikke å fatte hvor dette kom fra, men fortsatt hadde han bare en tanke i hodet og det var å nå frem til skikkelsen der fremme. Med et lydløst skrik kastet han seg frem mot skikkelsen, som var på størrelse med et barn i 11-12 årsalderen.

Et svakt; "jeg kommer" var det siste han hørte før han ble dratt inn i en malstrøm av farver og bilder som til slutt endte i stupmørke.

Bevisstheten tok endelig over. Med et byks kastet han seg ut av sengen. Bena hadde tullet seg inn i den lette sommerdynen, noe som gjorde at han raskt tok overbalanse og stupte mot nattbordet.

Slaget mot hodet ga ilinger gjennom kroppen som til slutt satte seg fast i magen. En ny kamp oppstod, da han prøvde å komme seg løs før magen slo seg helt vrang. Gårdagens pils hadde begynt sin vandring oppover i systemet og ville ut en vei den absolutt ikke skulle.

Med et kutt i pannen stormet han ut på badet, med blodet i en stripe nedover kinnet og hånden for munnen. Lokket på dokummen smalt i cisternen i samme øyeblikk som hodet på ny formelig eksploderte.

Etter noen minutter med brekninger klarte han endelig å reise seg og stavre bort til vasken. Lyset fra gangen ga et svakt matt skinn inn på badet. Sakte klarte han å heve hodet og se seg selv stirre tilbake med et ansikt som hadde passet best i en skrekkfilm. Han vaklet inn i dusjen og lot vannet skulle bort overflødighetene etter morgenens kamp. Etter en rask frottering og plastring vendte han tilbake til speilet.

- God morgen, Kåre. Nå var du pen igjen ja.  He-he-he. Han ble stående å småle til sitt eget speilbilde. Latteren var befriende og tankene begynte etterhvert å klarne.

Smilet bleknet litt og han ble stående og iakta seg selv. Han strøk forsiktig over plasteret med en liten kompress under, og lot så hendene gli gjennom en våt mørk hårmanke, uten gråstenk, men med tydelige tegn på å være på vikende front for glatt ren hud.

Bare ikledd morgenkåpe av silke, tok han med seg et glass vann, gikk ut på terrassen og ble stående og se utover sjøen. Blikkstille. Bare noen måker gled dovent frem og tilbake i den friske morgenluften og viste tegn på liv. I det fjerne hørtes duren av en snekke på vei ut mellom skjærene. Han ble stående med hendene på rekkverket på terrassen og nøt morgenluften. Trakk noen dype drag langt ned i lungene og lot luften visle sakte ut igjen.

Tankene gled tilbake til drømmen. Merkelige greier. Følelsen av å søke et menneske hadde aldri vært så sterk noen gang han kunne huske. Men det pussige var at det ikke var en person han kjente heller. Han klarte ikke å finne relasjoner til noen. Følelsen som hadde brakt ham fremover var utrolig sterk. Det var lengsel. Det var frykt for ikke å nå frem i tide, at personen han søkte skulle bli borte. Men, det var et barn. Det eneste han kunne tenke seg kunne gi en så sterk dragning, måtte være båndene til egne barn.

Han og Tina hadde ikke barn. Hvor mange ganger hadde de diskutert det? Han husket ikke lenger. For ikke å slippe tankene for langt, snudde han seg og så inn i hytta. En luksuriøs hytte. En avspeiling på mange års hard jobbing. Begge hadde gjort det godt. Karrierestigen var lang, men hadde gitt frukter.

Årene gikk. Alltid full fart. Ikke mangel på noe. Jo, de senere årene hadde nok savnet av barn kommet. Særlig for Tina. Gode Tina.

Han skuttet seg. Sårheten begynte å knipe innvendig og plutselig dukket bildene av et hotellrom frem. Tankene gled ut og ble til forbudte minner. Minner om en natt, en gang. Han husket ikke engang navnet hennes. Kunne det ... 

Effektivt stengte han for tankene. Lot dem forbli tanker, langt inne. Innenfor den solrike dagen, innenfor hans egen dør, sammen med mange andre tanker som aldri ville bli vurdert mer. Han hadde blitt flink med årene til å distansere seg fra følelsene. Gjemme dem når de ble plagsomme. Var det disse som nå ville frem?

Med ryggen mot rekkverket ble han stående å kjempe med tankene, mens øynene så uten å se. Han lot tankene kretse videre rundt drømmen. Helt til han plutselig bråsnudde seg og så seg rundt. En merkelig følelse av å bli iakttatt fikk det til å krype kaldt nedover ryggen. Hele kroppen skuttet seg, og huden nuppet seg svakt.

I det samme ringte telefonen. Han kvakk høyt og slapp samtidig fra seg et lite uartikulert rop og så seg brydd rundt. Fortsatt så han ingen tilskuere til det som hadde skjedd. Telefonen fortsatte sin kiming og bragte ham fort tilbake til virkeligheten igjen.

Idet han tok av røret så han samtidig at klokken på hytteveggen viste nesten kvart på seks.

- Kåre, det er Tina. Vekket jeg deg? Jeg beklager, men jeg måtte ringe deg. Jeg drømte så fælt. Jeg måtte bare snakke med deg.

- Åhh, Tina. Det var godt å høre stemmen din. Ingen fare, jeg sto faktisk ute på terrassen da du ringte.

- Ute, nå? Og når ble den herremannen morgenfugl om jeg tør spørre? Hun la stemmen i et påtatt forhørsleie.

- Tydeligvis i dag. Du er ikke den eneste som har drømt i morges. Men, få høre hva du drømte da, sa han mens han dro morgenkåpen mer sammen over maven.

- Uff, det høres så dumt ut nå. Jeg var sånn i halvsøvne du vet. Tilstanden mellom drøm og våken tilstand. Den andre virkeligheten som jeg pleier å si. Jeg drømte at jeg sto på en slette. Til å begynne med hadde jeg en god følelse, alt var så fredelig, nesten overjordisk fredelig. Man kunne ikke fornemme noe vondt, men plutselig begynte det å mørkne. Så oppdager jeg at du løper over sletten, naken, mot en fjelltopp som vokser frem i horisonten. Jeg prøver å rope til deg, men ropet blir bare tatt av vinden. Alt ender med at du stuper foran et barn med fremstrakte armer. Alt mens tordenen ruller og regnet begynner å skylle ned.

- Jeg ville også løpe frem til dere, men en skikkelse jeg bare kunne ane på siden av meg sier "- Vent, din tid kommer". Idet jeg prøver å snu meg, våkner jeg. ÅH, Kåre det var så vondt. Det var så vondt å se deg løpe sånn og jeg fikk ikke gjøre noe for å hjelpe deg.

- Kåre? KÅRE? Svar da Kåre. Er du der? Hva er det? Svar da!

Tankene hans var en malstrøm som presset på I hodet. Nei! Han ville ikke tenke. Han slet seg gjennom og fikk endelig svart henne.

- Slapp av Tina, jeg er her. Samtidig må jeg bare si at; jeg vet ikke. Vent litt. Jeg må lukke døren. Det begynner å bli kaldt på bena.

Han gikk mot døren da følelsen av å bli iakttatt, igjen kom krypende. Det var akkurat som noen så alt han gjorde. Tankene hans surret i vill fart rundt. Men det er da ikke mulig. Nei, det er for dumt. Her stod han med utsikt utover fjorden, uten gjenboere, uten trær som et eller annet suspekt individ kunne klatre opp i for å se på ham. Overspenthet, samtidig som han nok hadde fått en seg et kraftig slag idet han traff nattbordet. Allikevel lukket og låste han døren før han gikk tilbake til telefonen.

- Tina. Er du der.  Svaret hennes ble bare et ”Uhmm”.

- Jeg måtte bare lukke døren til terrassen. Vel, jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte hen. Hvor dumt det enn høres ut skulle en tro vi har vært i den samme drømmen. Jeg drømte nemlig også at jeg løp over den sletten.

Han fortalte utførlig om morgenens hendelser, noe som etterpå gjorde at det føltes litt lettere. Akkurat som å tømme seg for alt det som var uforståelig. I den andre enden var det hans kone som ble stille.

- Uff, jeg får frysninger. Jeg har drømt mye rart, men aldri noe i nærheten av dette. Hva er det egentlig vi har opplevd? Drømmen min var så virkelig også. Bare det at det ikke har vært noe torden eller regn her i det hele tatt. I hvert fall ikke noe regn. Hvor kommer alt sammen fra. Skulle ønske jeg kunne ta fri i dag og reise ned til deg med det samme.

- Sier det samme. Men det går jo ikke. Men du kommer jo i morgen ettermiddag. Jeg lager en god aftensrett til oss. ÅHHHHHH, jeg gleder meg. Og så gleder jeg meg til å holde rundt deg og klemme deg og viske koselige ord i øret på deg....    Han la an på å virke forførerisk i stemmen. Noe som frembrakte latter hos Tina.

- Takk, takk, det holder forføreren, for nå må jeg stå opp. Godt å snakke med deg. Alt blir så mye roligere da. Du er mitt livs Valium. Åh, jeg savner deg.

- Valium a du. Kunne du ikke finne noe koseligere å sammenligne meg med. Ålreit, sender deg en god klem og kyss på begge kinn. Ha det godt i dag søta mi. Og lykke til.

- Takk det samme, og ta bedre vare på deg selv. Og stup nå ikke ut av sengen igjen da. Gå pent. Og drikk mindre øl.

- Takk, flere formaninger mor. Husk pyjamasen din. Ta på tøfler så du ikke blir kald på bena. Neida, fra spøk til alvor. Glem drømmen, drømmene mener jeg. Vi kan ta en prat med Terje til uken. Vår egen psykiater, det er ikke alle som har en egen slik en. Han og Grethe kommer nedover. Han ringte i går og lurte forsiktig på om de kunne ta en tur, så jeg sa OK. Er det greit forresten?

- Hva kan jeg si nå da. Joda, visst er det greit at broren din kommer. Men, nå må jeg tenke jobb. Forresten, hva skal du gjøre i dag?

- Jeg tenkte faktisk jeg skulle skrape litt på vestveggen i dag og få beiset den, mens været holder.

- Du er bestandig så fornuftig oppi alt. Kos deg med livet Kåre-gutten min. Ikke fortreng alt bestandig. Lykke til med beisingen og hei så lenge. Ringes i kveld.

- I like måte Tina. See you darling. Hei.

Etter å ha lagt på røret ble stillheten nesten trykkende. Igjen kom den isnende følelsen nedover ryggen og han bråsnudde mot panoramavinduene mot terrassen. Nok en gang bare for å oppdage at det ikke var noen der. Ingen som sto og så på ham.

- Jøss, smellen måtte ha vært hard. Eller er det gamlingen som begynner å gå i frø. Han tok seg i å stå å prate halvhøyt med selv, og gikk fort bort og slo på radioen. Nyhetsoppleseren forkynte at klokken var seks og ønsket alle en god morgen.

- Ja, det kan du si det. Denne gangen rettet han kommentarene mot radiostemmen.

Han lukket ørene mot krigshandlinger, streik og knivstikkinger og lot bare værmeldingen trenge igjennom. Utsiktene for helgen var ypperlige. Tankene spredte seg utover alle gjøremålene idet han satte igang med frokosten.

Kaffen spredte vellukt fra kjøkkenet og gårsdagens loff fikk gyllen farve i brødristerens indre. Matlukten pirret neseborene og han kjente velværet komme innover seg igjen.

Brettet med mat, kaffe og juice ble forsiktig balansert ut på terrassen. Radioen ble skrudd litt opp og like etterpå dumpet han ned i godstolen på terrassen.

- AHH, livet er herlig dere, særlig når man har det godt. Skal vi se, skal vi se. Han trimmet fingrene i luften og skulle til å ta i den første loff-skiven, da en bevegelse i øyekroken fikk ham til formelig å hoppe i stolen. Denne gangen var det virkelig noen som så på ham.

En gutt i 11-12 årsalderen sto ved enden av terrassen med en sykkel ved siden av seg.

Han kom til hektene igjen og fikk stotret frem et:  - Hei.

- Hei. Er du flink til å reparere sykler. Spørsmålet kom så bardus på at han et øyeblikk bare ble sittende uten å svare.

- Jah, det spørs hva det er da. Ordene kom fortsatt litt stotrende.

- Kjedet. Det har løsnet og kilt seg fast. Gutten hadde tippet litt på sykkelen slik at Kåre så tydelig hvordan kjedet hadde kilt seg fast ved bakhjulet.

- Det skulle vel være mulig å få gjort noe med. Men hvis du ikke har veldig dårlig tid, hadde jeg gjerne sett at jeg fikk i meg frokosten først. Er du sulten forresten, eller har du spist?

- Er'ke så veldig sulten, men hvis du har noe godt å ha på, tar jeg gjerne en skive?

Han ble overrasket over den lette måten guttungen snakket på. Så utvungent, ikke noen forstillelser. Bare rett frem. Akkurat som de kjente hverandre.

- Kom og sett deg da. Liker du bayonneskinke, rekesalat, leverpostei eller noe annet?

- Nugatti. Det er det beste jeg vet.  Gutten smilte bredt da han sa det.

- Den var jeg heldig med, for jeg kjøpte en halvkilos boks i går. Det er faktisk det beste jeg vet også. Vil du ha melk eller juice?

Gutten slang fra seg sommerjakke og caps og ble sittende i t-skjorte, jeans og jogge-sko. En mørkhåret, tynn 12-åring, med grønn-brune øyne.

En ny lett frysning gikk nedover ryggen på Kåre. Det var noe kjent med gutten, uten at han kunne plassere ham. Nok en gang stengte han døren inn til seg selv. Ville liksom ikke la tankene gå for langt. Raskt gikk han ut på kjøkkenet for å hente et sett til med nødvendig bestikk, glass og asjett.

Uten å tenke over det løsnet ordene og samtalen gikk etter hvert som mellom to kamerater på tur. Han oppdaget at han likte selskapet til guttungen. Han var så lett å prate med. De ikke bare pratet, men kommuniserte på en måte han aldri hadde opplevd før.

De hadde mange av de samme følelsene for tingene rundt seg. Sjøen, fuglene, lyset, trærne. De gled liksom gjennom samtalen.

Han hadde møtt mange mennesker gjennom årene gjennom jobb og vennekrets, men ingen hadde nådd inn i ham på samme måte som denne gutten. Her hadde de pratet sammen en time, og så virket det som de alltid hadde vært sammen. Merkelig. Han begynte samtidig å føle en liten smerte innvendig. Savnets klo satte seg fast i ham igjen.

- Hvorfor har du ikke barn? 

Spørsmålet slo som en knyttneve i maven. Han bråsnudde seg og så to smilende øyne se tilbake. De tok brodden av det overraskende spørsmålet og han følte han ble svar skyldig.

- Er det noen som har sagt at jeg ikke har barn. - Nei. Men du har det ikke. Gutten lente seg tilbake I stolen og så rett på Kåre.

- Åh. Hvordan vet du det da? Kåre lente seg litt forover og prøvde å være litt offensiv i spørsmålet sitt. - Noe vet man bare. Svaret ga liksom ikke noen mulighet for gjenspørsmål og Kåre lente seg tilbake han også.

- Jasså ja. Jo, du har rett. Jeg har ikke barn. Hvorfor jeg ikke har det, er det en lang historie bak. Alle har en historie. Jeg har min, du har din, til og med trærne har sin, alle har. Men det er ikke alle historier som kan fortelles. Noen kan være for vonde å ta frem.

- Hvem er du forresten? Jeg vet jo ikke en gang hva du heter.  Han satt seg opp og følte han igjen var på offensiven.

- Jan Kåre. Nesten som deg.

- Du si meg, har du spionert på meg. Det virker som om du vet en del om meg. Hvor bor du forresten? Har dere hytte her nede, eller er du fastboende? Språket ditt sier meg at du ikke er oppvokst her i hvert fall. Tonen ble litt irritert og han behersket seg fort og la an et mildere stemmeleie.

- Kan vel heller si jeg bor på campingen. Litt her og litt der. Ettersom. - Moren og faren din da. Hvor er de nå?  En lett skuldertrekning var eneste svaret.

- Men, du må da vite hvor moren og faren din er? - Treffer begge to i morgen. Også reiser jeg videre. Kan du se på sykkelen min nå tror du. - Takk for maten forresten, det var godt.

Gutten reiste seg og samlet asjett, glass og kniv og satte det til side. Det brå skiftet i samtaleemne bragte ham nok en gang av pinnen. Makan. Her stod han, en voksen mann, en som var vant med å dirigere andre. Vant til å ta beslutninger, vant til å bli hørt, også kommer denne guttungen og vipper ham helt over.

Han reiste seg brått og gikk foran over gresset og ned til skjulet. Fant frem nødvendig verktøy og befant seg plutselig i ferd med å reparere sykkelen til en ukjent gutt. Samtidig var situasjonen akkurat sånn som han hadde drømt om i mange år. Han merket at han trivdes med å sitte slik på huk og før de ga seg hadde de to sammen gått over hele sykkelen. Justert bremser, sjekket luften i dekkene og andre småreparasjoner.

- Gjør ikke faren din slike ting sammen med deg? - Han hakke tid. Bestandig opptatt. Jobben er så viktig for ham.

- Vel, jeg er vel ikke helt ukjent med det jeg heller. Se så. Nå får du ta en prøvetur da, så får vi se. En par runder rundt på tunet viste at alt fungerte som det skulle.

- Ja. Det var det. Men nå må jeg ta en tur inn til byen. Kanskje vi sees en annen dag?

- Kan jeg bli med en tur? Like kort og greit som før. Ikke noen nøling eller flauhet, bare rett frem. Nesten som han konstaterte at han ble med.

- Men moren og faren din da. Blir ikke de redd for deg da? Det er greit for meg, men vi må ihvertfall si fra til dem.  - Ingen fare. Det er greit for dem.

- Vel, altså hør nå her. Vi har kjent hverandre i 2-3 timer. Hvordan kan du vite hva slags type jeg er? Kanskje jeg kidnapper deg og holder deg fanget?  - Nei. Noe vet man bare, og du ville aldri ha gjort noe sånt.

- Makan, du er det mest skråsikre lille vesenet jeg har møtt. Men hyggelig å høre at du har slik tiltro til meg ihvertfall. Han rusket guttungen i det mørke viltre håret og lo.

- Vent her da, så skal jeg bare ta telefonen før den kimer seg fordervet der inne. Han løp inn og rev av røret. - Ja, hallo, det er Kåre.

- Kåre. Har det skjedd noe mere?  Er du blitt dårligere. Nå har jeg latt det ringe sikkert tredve ganger, og det er tredje gangen jeg ringer uten at du tar telefonen. Nå var jeg virkelig redd det hadde hendt deg noe, at du hadde blitt dårligere igjen eller noe. Stemmen til Tina var oppskjørtet og han hørte hun hev etter pusten.

- Neida, snuppa. Ta det helt rolig. Jeg har bare reparert sykkelen til Jan Kåre.

- Hva??? Jan Kåre. Hvem er det?

Åja, søren. Jeg glemmer at du ikke vet hvem det er. Du skjønner det dukket plutselig opp en gutt her imorges. Også lurte han på om jeg kunne reparere sykkelen hans. Så nå har vi spist frokost og reparert sykkel og så skal vi ta en tur inn til byen og handle. Tenkte forresten vi kunne ta en tur innom Gamlebyen også mens vi var der inne.

- Kåre, er du helt bra. Sett deg ned litt, og ro ned litt nå. Først og fremst, hvem er denne Jan Kåre, foruten at det er en du spiser frokost med og reparerer sykkelen for? Har du tenkt igjennom hva du driver med? Vet moren og faren hans om dette? Ta med seg en ukjent guttunge på tur og greier.

- Slapp nå av selv nå. Han kjente han ble litt irritert over å bli satt på plass igjen. - Slappe av. Det kan du si det. Først har vi disse merkelige drømmene og så skaller du skikkelig, hvordan går det forresten med hodet ditt?

- Jo, bedre. Kjenner det hvis jeg tar brå bevegelser, men ellers ikke så verst. - Ja, og så kommer du plutselig og forteller at du har truffet en gutt som du skal ta med på tur. Hva blir det neste nå da? Det skulle ta seg ut at du ble anmeldt for å ha tuklet med smågutter.

- Nei, Tina nå får du joggu fan skjæra meg se til å gi deg. Det er greit nok at du kanskje er oppjaget etter drømmen, men det er grenser for hva du kan beskylde folk for.  Hissigheten i stemmen steg for hvert ord, og gjorde at han ikke klarte å stå stille. Han dreide rundt og oppdaget at Jan Kåre sto i døråpningen til terrassen.

Øynene så sørgmodige ut og en svak hoderysten var den eneste bevegelsen han gjorde. Hissigheten rant bort og stemmen la seg i normalt leie igjen.

- Beklager Tina. Det var ikke meningen. - Greit Kåre. Det var ikke ment sånn fra min side heller. Men jeg er litt utenfor meg selv. Også er jeg redd for deg. Jeg har en sånn merkelig følelse. Du, har du gutten der nå. Kan jeg få snakke med ham?

- Vent litt da. Jan Kåre, kunne du tenke deg å snakke litt med Tina, konen min?

Det kom ikke noe svar, bare en svak hoderysten før han plutselig snudde seg og løp ut igjen.

- Tina, vent! Ikke legg på. I et byks løp han etter og ut på plassen på nordsiden av hytta, samtidig som han ropte på gutten. Han holdt nesten på å løpe ham ned i det han rundet hjørnet.

- Der er du jo. Jeg trodde nesten du stakk av. Hadde du ikke lyst til å prate med Tina? Eneste svaret var bare en svak hoderysten igjen.

- Det er greit det. Jeg skal bare si ha det til henne så kommer jeg. Ikke stikk av da.

- Neida. Jeg gleder meg til å se Gamlebyen. Enda en kommentar fra gutten som bare ble hengende I luften mellom dem.

- Tina. Er du der. Kåre hadde sprunget inn i igjen og tatt opp telefonrøret. - Jada. Jeg er her. Hva var det som skjedde nå da? - Han hadde bare ikke lyst til å prate med deg, også løp han ut. Men han sto på tunet.

- "Vent, din tid kommer". Stemmen hennes høres fjern ut.

- Hva sa du? Tina? - Nei, jeg bare siterte det som ble sagt i drømmen min. "Vent, din tid kommer".

- Nei, nå gir vi oss med det her. Vi trenger da ikke lage noen spøkelseshistorie av det her heller. Begynne å se spøkelser ved høylys dag. Klesvasken med hvite lakener som beveger seg rundt omkring osv.  - Kåre ikke vær så dum da. Det er noe jeg ikke får taket på her. Det er en følelse jeg har. En merkelig følelse, men den er ikke ond. Bare sår. Vel, vi får prate mer om det senere. Tenkte jeg skulle komme nedover ikveld forresten. Regner med å bli ferdig med Contentum sånn at jeg rekker 5-toget. Kan du hente meg?

- Selvsagt. Jeg kan jo høre om Jan Kåre har lyst til å bli med også. Stemmen hans var oppglødd. - Nei! Svaret kom kontant. - Jøss, hva er det som går av deg nå da. Kåre hørtes med ett lei seg ut.

- Unnskyld. Nei, ikke gjør det. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror vi to skal prate sammen først. - Ålreit. Greit det. Ring og si ifra når du reiser da. Ha det.

- Ha det. Kyss og klem. - Det samme. Hei.

----------------------------

Toget var 10 minutter forsinket da det endelig rullet inn på stasjonen. Skrittene hans ble mer og mer rastløse for vært minutt som gikk. Idet det rullet forbi fikk han et glimt av Tina på vei mot utgangen.

Med raske skritt fulgte han etter vognen og kunne gå rett frem til døren i det denne ble åpnet. Etter å ha hjulpet en mor med tre barn og bagasje ut kunne han endelig ta Tina i armene.

Gode, trygge Tina. All rastløsheten forsvant da de endelig holdt rundt hverandre.

De traff hverandre da de var toogtyve og hadde holdt sammen fra første dag. De møttes første studiedag, idet begge rundet et hjørne og braste i hverandre. Bøker og papirer fløt utover gulvet og han ble stående og gape og se på henne, før han fikk summet seg og stammet frem et unnskyld og i samme åndedrag ba henne ut på middag uten å tenke over hva han sa. Hun takket ja med en latter og etter dette hang de sammen. Hver dag like spennende. Hver gang de møttes etter å ha vært borte fra hverandre var det like stor stas å møtes.

Nok en gang snek tankene seg frem igjen. De forbudte tankene. Glimt fra et hotellrom. To nakne kropper. En forbudt romanse. Forbudte tanker som raskt ble skysset tilbake.

- Få se hvordan du ser ut. Å fy da. Du sa ikke noe om at du var blåslått i tillegg til såret.

- Nei, det kom etter hvert. Ser nok ikke så pen ut, men føler meg ihvertfall ikke så verst.

- Kom igjen snuppa, så hiver vi oss i bilen og raser ut på hytta. - Jøss, for ett hastverk herren har da. Trodde vi skulle handle litt først før vi dro utover. Hun var virkelig overrasket.

- Alt det der er ordnet frue. Bare stig inn så ordner jeg resten. Jan Kåre og jeg har vært på handletur skjønner du. Vi var innom ...........  - Nei. Det venter vi med. Jeg vil høre om ham, men ikke nå. Vi har utrolig mye å snakke om, men ikke nå.

-Nei, nei. Greit det. Skuffelsen over at gleden over det som hadde skjedd ikke ble gjengjeldt, var tydelig. - Beklager Kåre. Det var ikke sånn ment. Hun lente seg over og klemte ham.

- Du, er du helt gal, eller. Jeg kjører bil nå, eller prøver ihvertfall. Han strakk hodet over til venstre side for å se hvor han kjørte og klarte å holde retningen sånn noenlunde.

- Beklager igjen. Det var ikke meningen. Hva er det som egentlig skjer Kåre. Det er noe underlig med alt dette. Jeg føler det som det er noe vi ikke har styring over.  - Var det ikke vi som ikke skulle diskutere dette nå da?  - JO. Jeg sa det, men det er ikke lett å legge det bort heller. Fikk du malt veggen forresten?  Nei, jeg mener beiset. - Nei. Det skle ut. Får se til uken. Skulle bli bra vær da også.

Resten av turen forløp uten større tilløp til samtale og begge ble bare sittende stille etter at han hadde stoppet foran hytta.

- Ti kroner for tankene dine. Han brøt stillheten og lente seg over og strøk henne over venstre kinn. - De tror jeg er for kompliserte for en skarve tier. Nei, du må nok over på en annen pris skal du få dem skjønner du. Ertelysten lyste ut av øynene hennes.

- Ålreit, da får vi prøve en annen taktikk. Han spratt ut av bilen og småløp rundt og åpnet døren for henne. - Madame. Han bukket og viste henne med hånden ut av bilen samtidig som han rakte frem en hånd for å støtte henne i det hun skulle reise seg.

Begge begynte å le og hun falt i armene på ham med en gang hun kom ut av bilen.

- Jeg foreslår en liten middagslur før vi begynner med maten. Du må jo være sliten og trett etter togturen. Kom skal jeg lede deg inn i vårt ringe slott.

- Åja, jeg er sååååå trett etter å ha sittet og  småsovet i halvannen time på toget. La meg få en seng med en gang.

De kastet seg ned på sengen og rullet rundt til de hadde funnet seg en stilling tett inntil hverandre med klær og sko på.

- Lærte ikke moren din deg at man ikke skal ligge med klærne på, når man ligger i sengen? Stemmen hennes var belærende i tonen. - Jo, det er sant. Han satte seg opp og sparket av seg skoene samtidig som genser og t-skjorte forsvant samme veien.

- Men det er vel ikke riktig at du skal ligge med klær på heller? - Nei, men da må du gjøre noe med det da. Hun lo og krøllet seg sammen for å vanskeliggjøre en avkledning.

Latter fulgte basketaket idet han begynte å dra klærne av henne.

 -----------------------------------

 -Hvem er han?

 - Det trenger du ikke spørre om. Du vet det. Din tid har kommet.

 - Nei, ikke gå. Hvordan skal jeg klare det? Nei, jeg kan ikke, jeg klarer det ikke.

 - Det bestemmer du selv. Mildheten i stemmen understreket godheten hun følte komme fra skikkelsen som sto ved siden av henne. Hun klarte ikke å se hvordan han eller hun så ut, bare denne rare følelsen av å være omgitt av godhet.

 - Nei, ikke gå ennå. Hun ropte ut ordene og strakte seg fremover bare for å begynne å falle. Et stup ut i mørket.

- Tina. Tina, du må våkne. Tina-jenta mi, du må våkne. Hun hørte ordene gjennom bomull og kjempet for å komme seg til overflaten. Idet hun våknet kjente hun tårene renne nedover kinnene og lot seg villig bli holdt rundt og vugget forsiktig fra side til side.

- Tina da, hva var det for noe du drømte nå da. Ikke flere spøkelseshistorier vel? - Ikke spøk det bort er du snill. Jeg tror vi er i ferd med å oppleve noe som ligger langt utenfor det vi trodde kunne være mulig.

- Nå synes jeg du snakker litt i gåter her. Kunne du tenke deg å være litt mere presis er du snill. Det er mulig at det bare er jeg som ikke skjønner pointet, så da kunne du kanskje forklare meg det. - Det gjelder Jan Kåre. Har du ikke reagert på det som skjer. Tenkt litt mere inngående for å si det sånn.

- For å være helt ærlig så har jeg ikke det. Vi hadde en veldig hyggelig tur i dag. Inne i Gamlebyen, fergen nedover til Blomster-torvet i Fredrikstad, ja eller nybyen om du vil. Jeg fikk forresten en tysker til å ta bilde av meg og Jan Kåre mens vi lente oss inntil en kanon på vollene. Vent litt skal jeg hente bildene.

Turen ut i bilen og inn igjen tok bare et par minutter, og imens fikk hun satt seg bedre til rette i sengen og tørket tårene.

- Du, er du klar over hvor mange klokken er? Han ble stående lett forvirret ute på gulvet og kikke på armbåndsuret sitt, da han kom inn igjen. - Neeei. Etter magen å dømme skal det bli godt med litt middag eller hva det var du hadde tenkt å servere meg. Også litt god vin av en eller annen sort.

- Til frokost? - Frokost? Skulle ikke vi sitte å se på solnedgangen på terrassen med god mat og drikke den siste dagen før dine førtifem da. Klokken er åtte. Frokost spiser man om morgenen vennen min.

- Akkurat. Om morgenen. Klokken er åtte, ikke tyve null null for å si det sånn. - Hva, nå tuller du? Hun stirret spørrende på ham. - Nei, vi har sovet rundt. Han stod fortsatt midt på gulvet med konvulutten med bilder i hånden.

- Jøss, dette skjønner jeg ikke noe av. Jeg var jo ikke trett i går i det hele tatt, også våkner vi plutselig tolv timer senere. - Min tid var kommet, ble det sagt.

- Hvem sa det? - Skikkelsen i drømmen. Skikkelsen fra den forrige drømmen. Han eller hun som sa jeg måtte vente. Den sa det i sted, da jeg drømte igjen.

En svak lyd av torden rullet over hytta og gjorde at de begge så spørrende på hverandre.

- Var det ikke du som sa det skulle bli fint vær? - Jo, og det var det når jeg var ute for fem minutter siden. Han skvatt opp og gikk inn i stuen og ut på terrassen. I farten tok han med seg morgen-kåpen som han trakk på seg og knyttet foran.

Han så seg rundt, men så bare en blå morgenhimmel med lette hvite skyer i horisonten mot vest. Ingen ting tydet på at det var uvær i vente. Samtidig kom plutselig den krypende følelsen, fra dagen før, av å bli iakttatt. Han bråsnur, for nok en gang å oppleve å ikke se noen ting.

- Kåre. Navnet ble ropt ut på en sånn måte at han løp inn på soverommet igjen.

- Hva er det Tina, er du dårlig, er det noe galt? - Åh, Kåre. Hva er det som skjer? Det er noen her. Det er noen som ser oss. Hele tiden. Øynene hennes for vilt frem og tilbake.

- Tina, slapp av. Det er ikke noen her. Det er bare oss. Slapp nå av Tina. Han rugget henne frem og tilbake for å roe henne.  - Jammen, jeg føler det. Det er noen der ute som vil oss noe. Noen vil ha kontakt med oss. Min tid har kommet. Skikkelsen sa det.

- Nei, nå gir vi oss. Nå spiser vi, så kan vi heller diskutere dette over en kopp kaffe. Ta en dusj nå, så ordner jeg resten. Hun nikket bare samtykkende mens tankene spant videre. Isteden for å gå i dusjen la hun seg bakover og lot tankene flyte.  De begynte raskt å kretse rundt drømmene.

- Hvem er du lille venn? Hvem er du som søker oss? Er du den jeg tror? Vil jeg klare å treffe deg? Kan jeg ikke få et lite tegn ihvertfall.

Hun tok opp konvolutten med bildene. De første bildene var fra siste gang de var hos svigerforeldrene og viste forskjellige situasjoner fra familieselskapet. Et par bilder viste to svaner som svømte rundt i bukten på nedsiden av hytta. Bildene fra Gamlebyen viste forskjellige hus og fergeleiet. På ett av bildene var det som Kåre hadde sagt han og en gutt oppe på en kanon, som var avbildet. Ansiktet til mannen hennes kom klart og tydelig frem i det skarpe sollyset, guttens derimot, lå i skyggen fra capsen og det var vanskelig å se hvordan han egentlig så ut. Søren også. Samtidig ga det egentlig bare en bekreftelse på hva hun hadde ant. Hun skulle ikke se ansiktet hans. Ikke ennå. Hun seg tilbake på puten og lot tårene trille.

----------------------------------------

Etter å ha dusjet og kledd seg gikk hun på ut terrassen. På det runde bordet var det dekket til tre.

- Der er du ja Tina. Kåre lyste opp som en gutt da han fikk øye på henne.

 - Jan Kåre, dette er min kone Tina.

Gutten hadde akkurat tatt opp en kniv fra terrassegulvet og snudde sakte på hodet samtidig som han rettet seg opp. Hun fikk følelsen av at alt gikk i sakte film og at ansikts-trekkene ble meislet inn i på netthinnen hennes. Til slutt satt han slik at hun så både Kåre og guttens ansikter på samme tid ved siden av hverandre. Ansiktstrekkene hos begge var påfallende like, tross aldersforskjellen. Det var akkurat som roen senket seg over henne. Hun hadde oppnådd erkjennelsen. Hun visste hvem han var. Samtidig begynte smerten langt inne i henne å flamme igjen etter å ha vært en glo i mange år.

- Hei. Hun prøvde å virke mest mulig upåvirket, men kjente det strammet innvendig.

- Hei. Kort og utvungent rakte gutten frem hånden og hilste på henne. Håndtrykket var fast. Øynene hans fulgte henne til hun hadde satt seg.

- Værsågod, kaffen er servert. Hva ønsker fruen å spise? Kan det smake med litt kokt skinke for eksempel? Kåre viftet med hendene utover bordet.

Spørsmålet forble ubesvart. Det eneste hun klarte å tenke på, var gutten. Herre Gud, det var som å se Kåre. En yngre utgave av ham. Det samme kraftige håret, øyenfarven. Ikke alle trekkene, men nok til at det ikke var tvil. Hun snudde seg å så på ham. Kåre satt der med et spørrende uttrykk i ansiktet og så på henne.

- Unnskyld, hva sa du? Stemmen hennes virket anstrengt. - Jeg spurte hva du hadde lyst på. Skinke, ost eller noe annet? Jeg tror du er litt fjern idag? Det ser nesten ut som du har sett et spøkelse. - Hold nå fred med de der spøkelsene dine. Skjønner du ingenting eller. Mannfolk. Dere er nå så inne hampen trege og da. Hissigheten hennes fikk henne til å fare opp fra stolen.

- Tina, slapp av. Sett deg ned igjen. Det er faktisk mindreårige tilstede og vi skulle liksom ha det hyggelig. Ålreit. Så er jeg vel treg da. Så kanskje du kan forklare meg hva som er hva da? Uten å fortrekke en mine så gutten fra den ene til den andre.

- Alt har sin tid. Kommentaren ble sagt henvendt til de to voksne. Men ingen av dem rakk å si noe før han spurte henvendt til Kåre: - Kan du sende meg Nugattien er du snill?

Nok en gang denne rett på sak måten å prate på. Kåre fikk i befippelsen ikke gjort annet enn det han ble bedt om, noe som utløste en latter fra hans kone. Litt snurt snudde han seg mot henne.  - Og hva var så morsomt med det nå da. Kanskje vi kan få ta del i morsomhetene vi også? Snurt lente han seg fremover bordet henvendt til Tina. - "Det er av sine egne man skal få det", heter det seg. Tina skyndte seg å ta opp servietten og skjulte munnen. - Og hva mener du med det? Kunne det kanskje gå an få litt fornuft inn her?

- Joda. Jeg tror vi tar opp dette en annen gang. Nå koser vi oss så lenge vi kan. Hvor lenge blir du Jan Kåre? - Vet ikke. Gutten smilte og så på dem begge etter tur. Jeg har ikke noen bestemt tid. Kommer an på. Men jeg får beskjed.

- Det er greit. Er det noe du har lyst til å gjøre? - Neei. Ikke noe spesielt. Kan vi ikke bare være her? - OK. Hallo, verden kaller Kåre Engebretsen i bane rundt jorden. Det er på tide å lande nå. Vi er her. Hun knipset i fingrene foran ansiktet til ektemannen.

- Hva? Åh, hva da? Jeg var visst litt på viddene. Kåre så forvirret på sin kone. - Kan du sende meg skinken er du snill? - Ja, det er greit. Værsågod.

- Åh, nei. Vi glemmer det viktigste. Som på kommando begynte hun og gutten og synge "Happy Birthday".

- Takk, takk. Kåre reiste seg og bukket mot dem begge og mottok klemmer.

- Gaveutdeling etter frokost, er det greit? - Helt iorden det Tina.

---------------------------

- Gratulerer med dagen. Sammen med ordene fikk han overrakt en liten pakke fra gutten.

- Jøss, hvordan visste du dette da? Nei, ikke si det. Noen ting vet man bare, ikke sant. Han smilte lurt mot gutten. - Riktig. Jan Kåre så lurt på Kåre og deretter på Tina.

- Nå er det jeg som ikke er med her. Tina så spørrende fra den ene til den andre. - Det kan vi ta opp senere kjære. Med det ene øyet blunket han til gutten som igjen smilte lurt tilbake.

- Greit, jeg får bøye meg for guttene idag da.

---------------------------

Praten fortsatte om dagligdagse ting og frokosten ble et av mange hyggelige minner fra denne dagen. En dag fylt av latter og glede, helt til et rullende kraftig tordenskrall flerret luften.

Gutten ble stående helt stiv, mens de voksne fór sammen av den brå forstyrrelsen.

Nok en gang kom følelsen av å bli sett på. Bli sett uten å kunne vite hvor det ble sett fra.

- Jeg må dra. De venter på meg.  - Du vil ikke si at det er moren og faren din som kaller på deg på den måten?  Kåre prøvde å si det spøkefullt, mens han så litt uforstående på gutten som stod der med sørgmodige øyne og så på dem.

- Nei, det tror jeg ikke dere hadde klart om dere hadde villet aldri så mye.

- Farvel mamma. Han omfavnet Tina som lot tårene renne fritt og som klemte ham hardt inntil seg. - Farvel gutten min.

- Jeg må gå nå. Farvel pappa. Han omfavnet Kåre som fikk summet seg litt og gjengjeldte klemmen. - Nå er jeg ikke helt med her. Hvem er du egentlig Jan Kåre? Kåre hadde tatt et skritt frem og sto med hendene bedende fremstrakt som for å ta imot svaret med dem.

I det samme oppdaget han at gutten begynte å bli mer diffus. Konturene ble liksom sakte hvisket ut. Han forsvant rett og slett foran dem.

- Jeg er det barnet dere aldri hadde tid til å få.

----------------------------------

 

 

Pål Dyrnes       Hoveddelen ble skrevet i 2005. Noe mindre redigeringer siden.